Når musikken, menneskene og hurraropene ikke kan samles på den måten vi er vant til, må det tenkes annerledes. Derfor er det med stor glede og stolthet vi bringer toner fra korpsene, vaiende flagg og litt av nasjonaldagsfestivitasen rett hjem der du eller dere sitter!
Vi er mektig imponerte over alle som har bidratt, tidvis under ekstreme maiforhold, til å lage en 17. maifilm for oss som hadselværinger hjemme og ute kan være stolte av.
Filmen består av innsendte klipp fra privatpersoner, barnehager og skoler i tillegg til filmskaper Kolbjørn Hoseth Larssens egne opptak.
Det gjenstår bare å si kos dere sammen, hver for dere, med filmen og fortsatt god 17. mai!
Klikk på bildet for å komme til videoen!
Ordfører Kurt Jenssens 17. maitale:
17. mai er en høytidsdag for meg. Noe helt spesielt, litt høytidsstemning blandet med lokalt initiativ og engasjement.
I Raftsundet og Østre Vågan ble toget ledet av skolemusikken fra skolen i Digermulen. For musikantene og noen av foreldrene startet de grytidlig og skulle innom en 3-4 steder med tog og spilling. Fra Raften, der jeg er fra, utviklet det seg en tradisjon med at vi laget middag på ungdomshuset. Litt spennende da vi aldri visste hvor mange som kom. 17. maikomite gikk på omgang blant medlemmene i ungdomslaget. Standard var å ha mat til 80-100 personer ca. 12.30, så folk i hvert fall skulle slippe å tenke på middag.
Vi prøvde å ha noen leker for ungene før vi startet serveringen, et medførte at noen det noen ganger kom oppskjørtede foreldre og hentet avgårde ungene sine før de var ferdig med lekene, for å nå neste post på programmet. 17. mai ble avsluttet på skolen i Digermulen i 18-19-tida og man kunne puste ut og lette på slipsknuten.
Min familie hadde tidligere sauefjøs og det hendte at man måtte være i fjøsen og ta i mot lam da toget gikk. Når skolekorpset spilte noen meter fra fjøsen ble det urolig blant dyrene.
Det er sikkert mange av oss, når det har stått på som travlest, som har ønsket seg en roligere 17. mai. Å slippe å gå i vonde, trange bunader. Vært utålmodig etter å bli ferdig i toget med frosne fingre på instrumentene, mens den nordnorske våren har latt vente på seg, som vi har sett i år.
Men, hva skulle vi ikke gitt for å ha hatt en sånn 17. mai i år?
For meg personlig, som får kreftbehandling, og for landet som helhet er dette en helt annerledes og helt spesiell 17. mai. Felles for oss alle er kanskje at vi skulle ønske den var en mer normal nasjonaldag, slik vi husker dem. I dag savner jeg, og mange med meg, barnetoget, lekene og folkefesten. Selve symbolet på Norge som fri og selvstendig nasjon. Når det vi tar for gitt blir borte, merker vi hvor viktig det er.
Dette er en god anledning til å tenke på hva 17. mai egentlig handler om. Det handler om folkestyre, fred og frihet. I år har vi fått kjenne på hvor viktig friheten vår er. Hvordan kjennes det når du ikke får besøke venner og familie når du vil? Levere unger i barnehage og på skole? Gå på jobb? Sparke fotball og synge i kor? Reise dit du vil? Til og med ikke reise på hytta.
Frihet er grunnleggende og viktig. Det er også viktig at vi vet å verdsette den. Årsaken til at vi har opplevd å miste så mye av friheten vår, er heldigvis ikke en krig eller menneskers ondskap. Det er et virus som har forandret samfunnet vårt brått og brutalt. Hvem hadde forventet det?
Men når vi først skulle rammes, er det godt at det er noe vi kan stå imot sammen. Det er ikke land som er konflikt med hverandre, eller grupper som kjemper mot hverandre. Dette er noe vi kan samarbeide om å bekjempe. Over hele verden, i Norge som nasjon og i Hadsel kommune. Vi kan støtte hverandre, hjelpe hverandre og oppmuntre hverandre.
Og så gjelder det å holde ut. I år er det 80 år siden 2. verdenskrig brøt ut i Norge. I fem år holdt nordmenn ut prøvelser som var noe helt annet enn det vi har fått prøvd oss på i år.
Det går ikke an å sammenligne krigsårene med situasjonen vi står i nå. Men jeg tror de ble gode på å leve med usikkerhet og å ta en dag av gangen.
Det har jeg fått god trening i som pasient også. Det er ikke annet alternativ enn å ta en cellegiftkur av gangen, en legesamtale av gangen, en delseier av gangen. Jeg blir delvis satt ut av behandlingen, sterke bivirkninger som gjør livet litt vanskeligere, men må likevel bare konsentrere meg om dagene som kommer og gjøre det beste ut av situasjonen.
I dag skal vi gjøre 17. mai til en festdag. Hadsel kommune har laget denne filmen i anledning dagen, for å vise mangfoldet og mange av de flotte folkene i kommunen.
Takk til alle som har bidratt på en sporty og fin måte til denne filmen.
Sørg for å feire minst like mye som du ville ellers. Heis flagget og farg landet rødt, hvitt og blått. Syng «Ja, vi elsker» på verandaen sammen med de du er glad i og la hele nabolaget høre. Spis minst én is mer enn du pleier og kom deg ut og nyt synet av Norge. Det må være lov å si at det finnes knapt vakrere plass på jord enn akkurat her vi bor, selv om jeg er godt inhabil.
I år må vi leve ut ordene i nasjonalsangen: Norske mann i hus og hytte!
Men om vi ikke kan samles fysisk, skal vi slå ring rundt demokratiet og fellesskapet. Vi har fred, vi har et velfungerende demokrati, vi har ytringsfrihet og vi har høy tillit til hverandre. Det er ganske unikt og det er vår jobb å bevare det for de som skal gå i barnetog i årene som kommer.
Gratulerer så mye med dagen, alle sammen!
