Tonen i isen
De satt fast i polarisen, men holdt seg i live – og en fløyte av tre ga trøst i vinternatten.
Dette er fortellingen om den nederlandske handelsmannen og oppdageren Willem Barentsz, som i 1597 prøvde å finne en snarvei til Kina. Den skulle gå gjennom nordøstpassasjen, som strekker seg langs Finnmark og nordover langs Russlands arktiske kyst, til Beringstredet. På veien oppdaget de Svalbard og Bjørnøya. Men på Novaja Semlja skrudde isen seg fast rundt skipet, og mannskapet måtte overvintre.
Da en norsk fangstmann flere hundre år senere fant det som var igjen av hytta, tok han med seg de gjenstandene som lå der. Blant annet en fløyte. Den er godt bevart og er nå på Riksmuseet i Amsterdam. Det er denne fløyta som er rekonstruert og som spilles på i konsertfortellingen. Musikken er melodier som nederlenderne kan ha hatt med seg på noter og i hukommelsen. Toner som fremkalte sanselige minner om tresko på brostein, klynger av mennesker i livlig prat, fargerike tulipaner, lukt av nybakt brød og klangen av fuglesang og kirkeklokker. En fløytetone som en slags håpets livline.
I konsertfortellingen Tonen i isen får publikum høre historien om hvordan 16 modige menn holdt seg i live i isødet, 300 år før Nansen og Amundsens store polarbragder. Alt er grundig dokumentert i en dagbok skrevet av en av mennene ombord, Gerritt de Veer – og vi hører om hverdagsliv, mat, leker og spill, men også om skrekkinnjagende isbjørnangrep, kulde og langsomt fortærende skjørbuk. For å lage stemning rundt fortellingen brukes et lydlandskap som spilles av fra scenen. Både musikken og talepartiene er akustisk fremført.
Musikken er hentet fra Der Fluiten Lusthof av J.J Van Eyck (1644) og The Dancing Master av John Playford (1651), samt tre stykker av John Dowland (1563-1626). Dette er tidsriktig og velklingende musikk for fløyte og renessanselutt. Kobberstikk fra Gerritt de Veers dagbok, utgitt i Amsterdam i 1598. Konsertfortellingen Tonen i isødet varer ca 50 minutter.
