| Ukens ansatt Navn: Lars Marcus Bekkevold Alder: 26 år Bosted: Stokmarknes Hvor jobber du? I helseavdelingen som fagleder hverdagsrehabilitering og fysioterapeut. Ansatt i Hadsel kommune siden: 1. desember 2017. Så jeg har vært her i drøyt to år. Før det hadde jeg vært i et vikariat på Sortland. |
Aller først, kan du forklare for oss hva hverdagsrehabilitering går ut på?
Det handler om å hjelpe eldre hjemmeboende, som ønsker å fortsette å bo hjemme, men som har hatt et nylig funksjonstap. Vi skal hjelpe dem til å bli selvstendige igjen, slik at de kan bo hjemme lengst mulig. Det er hjemmetjenesten som har hovedrollen i hverdagsrehabiliteringen, mens vi kartlegger og koordinerer for å hjelpe dem til å best mulig hjelpe de eldre.
Du er fra Horten og snakker fremdeles kav østlandsk. Hvordan havnet du her?
Jeg trakk plassen ut av bollen da jeg skulle ha turnus. Det vil si, jeg trakk sykehuset og Sortland kommune. Men jeg har vært bosatt her hele tiden. Så fra å måtte fram med Google for å finne ut hvor i all verden Hadsel og Stokmarknes var, så har det blitt hjemplassen. Da det viste seg at jeg skulle nordover, ble jeg glad for å kunne prøve ut Nord-Norge. Jeg er fra Østlandet, studerte i Bergen på Vestlandet og fikk endelig en god mulighet til å være her. Og som så mange andre fant jeg kjærligheten og ble værende.
Hva opptar deg for tida?
Bortsett fra jobb er det sykkel det går i. Jeg har begynt å satse skikkelig på den idretten. Dette er første vinter jeg sykler ute på piggdekk, og så har jeg skaffet meg en «pain-cave» nede i kjelleren hjemme der det blant annet er ergometersykkel. Så jeg sykler for det meste inne nå om dagen.
Noen husker deg kanskje som kaptein og sentral brikke på SILs herrelag i fotball. Er de støvlene lagt på hylla for godt?
Ja, nå er jeg fotballpensjonist. Det er kanskje tidlig, men jeg mistet litt motivasjon. I tillegg hadde jeg lyst til å prøve meg på sykkel. Så jeg trener mot konkurranser og får pleiet konkurranseinstinktet på den måten. Jeg deltok blant annet i det lengste amatørrittet som ble arrangert på Arctic Race-lørdagen i fjor, så jeg fikk testet meg opp til Storheia like før proffene kom. Det var sesongens høydepunkt, med den stemninga og det folkehavet som var der. Det fikk meg til å glemme krampene littegrann.
Fortell om den mest spesielle arbeidsdagen du har hatt?
Jeg har ikke én spesiell dag. Jobben min består ikke «bare» av hverdagsrehabilitering, men også inn mot sykehjem. De mest spesielle dagene og øyeblikkene er de gangene hvor pasienter opplever mestring. Eksempelvis om de gjenvinner en funksjon. Det er kanskje det største jeg opplever på jobb, og da er det lykkerus resten av dagen. Det er så gøy hver gang.
Hva får deg til å le?
Et godt ordspill, da er jeg ikke vond å be. Jeg har veldig tørr humor, så det meste slår an hos meg.
Hva gjør du om du får en uventet fridag?
Så sant samboeren ikke har fri, så er det ut og sykle. Da blir det en langtur.
Hva er en lang tur for deg?
Den lengste jeg har dratt på alene er rundt Langøya og Hadseløya i én økt. Det er en fin langtur. Cirka 135 kilometer omtrent. Rolig langtur er favoritten.
Hva hadde du gjort om du vant en million?
Jeg tror først jeg hadde kjøpt meg en ny sykkel, da gjerne bittelitt dyrere enn hva jeg forteller til samboeren. For resten hadde jeg pusset opp huset.
Hvem ville du gitt en blomsterbukett og hvorfor?
Det må være svigermor og svigerfar. Rett og slett. De stiller opp uansett hva det måtte være, smått eller stort, så er de der. Svigermor Elin Reiertsen er i tillegg en tidligere kollega, jeg tok over kontoret hennes da hun nylig gikk av med pensjon. De er der alltid og passer på, som om det er noen som fortjener en blomsterbukett, så er det dem.
Når du blir 80 år, hva vil du fortelle eventuelle barnebarn?
Om 54 år? Jeg håper jeg har noe spennende å fortelle om. Ut fra hva jeg har opplevd nå, må det nesten være første gang jeg syklet opp Storheia. Arctic Race, rett og slett, og hvor fin den dagen totalt sett var, ville jeg fortalt om. Fortellingen om da jeg emigrerte til nord ville nok også blitt en hyppig gjenganger.
Hva er det beste komplimentet du har fått?
Jeg tror det er at jeg er tålmodig. Det kan være en fordel å tørre å tenke litt langsiktig.
Hvis du skulle gjort noe annet, hva ville du gjort?
Da jeg var liten, hadde jeg en drøm om å være programleder på TV. Det så virkelig kult ut. Skulle jeg valgt i dag, hadde jeg valgt 71 grader nord. Det hadde vært rått.
Hva er det beste med å jobbe i Hadsel kommune?
Mulighetene til å utvikle seg faglig. Vi har et miljø der det oppfordres til å videreutvikle kompetansen sin. Er det et kurs, så får du ofte tommel opp for å dra, også deler vi informasjonen med de andre når vi kommer tilbake. Det er noe av det mest positive jeg kommer på.
Hva kan du ikke leve uten?
Gulost! Oftest blir det Norvegia, fordi den treffer flest i heimen. Men jeg har ingen stor favoritt blant ostene, annet enn at den skal være gul.
Hvem skulle du helst sett i Hurtigrutens Hus?
Oslo Ess! Definitivt.
Fem favoritter:
Musikk: Det er kanskje litt feil å kalle favorittsjangeren min for punkrock, men det er ikke så langt unna. Av favorittband kan jeg trekke fram nevnte Oslo Ess og Green Day. Men også Kaizers Orchestra. Så det er litt blanda drops.
Mat: Taco. En fredag uten taco føles feil.
TV-serie: Det blir litt forskjellig på Netflix og TV2 Sumo. Men om jeg skal trekke fram én, skal jeg være ærlig og si at serien jeg kanskje ser mest er «Home and Away». Når jeg kommer hjem fra jobb. Samboeren min har sett på den serien siden hun var liten, men jeg har kommet inn i den rutinen etter at jeg traff henne. Og så må man jo følge med når man først er hekta, selv om det kanskje er litt flaut. Vanligvis bruker jeg å være ganske stille om det rundt lunsjbordet på jobb, for å si det sånn.
Uttrykk: Jeg kommer ikke utenom det jeg har tatovert på armen: «Det er ikke så nøye, bare det er akkurat». Det er noe morfar alltid har sagt til meg, siden jeg var liten. Så uansett retning og situasjon, er det noe jeg har fulgt.
Sted i Hadsel: Stålberget! Det er et flott fjell som ser ganske vilt for dem som står nede ved bilveien og ser opp.
