Midt på dagen torsdag var en stor gruppe mennesker samlet ved 22. juli-bautaen på Melbu for å minnes ofrene etter terrorhandlingene ti år tidligere.
Fire unge mennesker fra Hadsel var på Utøya 22. juli 2011, og Henrik Rasmussen fra Melbu var blant de 77 som ble drept denne dagen.
For å hedre hans og de andre terrorofrenes minne, ble det lagt ned kranser fra blant andre Vesterålen AUF, Hadsel Arbeiderparti og Hadsel kommune.
Ordfører Aina Nilsen talte på vegne av kommunen.
– Terrorangrepene var rettet mot AUF og Arbeiderpartiet, fordi de forvaltet og representerte sentrale verdier i vårt samfunn. Likestilling, kvinners rettigheter, demokrati, frihet til å ytre seg og utøve sin tro. Verdier hver og en av oss har et ansvar for å verne om, sa hun.
Sigurd og Fredrik Klæboe Jenssen fra Melbu skolekorps, der Henrik hadde vært medlem, spilte for kameraten de mistet for ti år siden.
– I dag minnes vi de som falt på Utøya og i regjeringskvartalet. Vi minnes Henrik, som var så glad i andedammen her vi står. Samtidig påminner vi hverandre om å aldri tie, aldri glemme. Fordi ord betyr noe, fordi ord kan bli til handlinger, sa hadselordfører Nilsen i sin tale.
Våre tanker går til de alt for mange mange dødsofrene, overlevende og etterlatte. 22. juli er en dato som gjør vondt for veldig mange, men vi må aldri glemme.
Ordførerens tale i sin helhhet:
Kjære alle sammen,
I dag markerer vi 10 år siden Norge ble utsatt for to høyreekstreme terrorangrep, på Utøya og i regjeringskvartalet. 77 mennesker ble drept. Flere kom seg unna med livet i behold, men med fysiske og psykiske skader som vil prege dem så lenge de lever.
Fra Hadsel ble Henrik Rasmussen fra Melbu drept. Tre andre ungdommer fra Hadsel var også på Utøya. De vil aldri glemme, og det må heller ikke vi.
Terrorangrepene var rettet mot AUF og Arbeiderpartiet, fordi de forvaltet og representerte sentrale verdier i vårt samfunn. Likestilling, kvinners rettigheter, demokrati, frihet til å ytre seg og utøve sin tro. Verdier hver og en av oss har et ansvar for å verne om.
Derfor, når vi sier aldri tie – betyr det å stå opp mot ekstreme holdninger og ytringer, i det offentlige ordskiftet og på sosiale medier. Hver gang, hver dag. Og aldri glemme at ord og holdninger kan trigge noen til å handle.
For det høyreekstreme tankegodset er fortsatt en trussel mot vårt samfunn og våre verdier. I tiden etter 22. juli sa vi aldri igjen – men det har skjedd igjen; i New Zealand, i Orlando, i Bærum.
Statsminister Jens Stoltenberg sa 25. juli 2011 «det blir et Norge før og et etter 22. juli. Men hvilket Norge bestemmer vi selv». Som nasjon svarte vi umiddelbart med rosetog og samhold, før vi så et hardere debattklima hvor overlevende opplever hets og trusler når de har ytret seg i det offentlige rom.
Det er det mange som har fortalt sin historie, og hvordan de har opplevd tiden etter 22. juli. Til dere vil jeg si takk, mange av dere har båret på det vonde altfor lenge. Takk for at dere igjen deler og gir innsikt. Men også vi som ikke var i regjeringskvartalet eller på Utøya har ei historie å fortelle, og et ansvar for å forklare og debattere.
Min appell i dag er derfor at vi alle er bevisst vårt samfunnsansvar for å forvalte historien om 22. juli.
I dag minnes vi de som falt på Utøya og i regjeringskvartalet. Vi minnes Henrik, som var så glad i andedammen. Samtidig påminner vi hverandre om å aldri tie, aldri glemme. Fordi ord betyr noe, fordi ord kan bli til handlinger.
Jeg vil avslutte med et utdrag fra sangen «Påfugl» av Karpe Diem:
«Jeg var alltid litt for hvit for mine, men litt for svart for dem
Mamma bad meg være stolt av meg og be dem klappe igjen
Du er fra overalt, passet ditt er regnbuen».
